annonse

Livets pust i sorg og gleder.

Livet er en stadig prosess av å våge å være tilstede i seg selv.

Livet er en stadig prosess av å våge å være tilstede i seg selv.

Leken har begynt, sakte men sikkert danser cellene mine litt mer, hvilket betyr at jeg åpner nye dører nå og gamle lukkes.  Sommeren 2016 har vært fylt av alle emosjoner i  sorg, sinne, tårer, latter og masse glede og et massivt møte med meg selv.  Så mye tid jeg har brukt på å reflektere i forundrelse over at livet mitt tok en totalt uventet retning.  Jeg har grått så mye det siste året og jeg har aldri vært så sint og sorgtung over lengre tid som jeg har vært i 2015 og inn i 2016.  Men livet glir lettere ut av denne sommeren inn i høsten og denne vinteren.

I Portugal i en fantastisk 60 års bursdag spiste jeg disse små skjellene som minner meg om sommerfugler.

I Portugal i en fantastisk 60 års bursdag spiste jeg disse små skjellene som minner meg om sommerfugler.

Sommeren 2016 ble uventet fylt med reiser og deilige feiringer.  Jeg har møtt vidunderlige mennesker som har inspirert meg og jeg trolig dem.   Men mest av alt har jeg brukt masse tid på å lære meg selv å ikke gjøre noe som helst, bare være i meg selv og ikke tenke så mye på fortid, men bare være i nuet og i mine egne refleksjoner over livsviktige valg.  Jeg kan nå nyte mitt eget selskap og jeg har lært meg å bare hvile mens mitt indre liv er levende som aldri før fordi jeg lytter til hva kroppen og hva min sjel vil ha.  Det har vært en fabelaktig oppdagelse.  Jeg studerer masse ny viten som ligger der ute i cyberspace bare for å oppdages og være med på å utvikle.   Mest av alt har tiden gått med på å være mor og ivareta et hjem og sortere det praktiske og en ny tilværelse.   Dette året har også vært det året jeg knyttet særdeles sterke bånd til mine to gutter fra Etiopia som kom hit i hver sin alder og med hver sin historie.

Amente og Daniel. To store skatter i mitt liv. Nyttårsfeiringen 2015 hos Ronnie og Eirik. Inn i et nytt år med ingen forventninger.

Amente og Daniel. To store skatter i mitt liv. Nyttårsfeiringen 2015 hos Ronnie og Eirik. Inn i et nytt år med ingen forventninger.

Alenetiden som kommer med en skilsmisse var først et sjokk men etterhvert har det blitt verdsatt og jeg har fått mer tid til å se innover og det gir meg rom til å reflektere over gamle tankemønstre og spor.  Dette har jeg fått hjelp til av en særdeles vakker sjel.  Mennesker som viste seg å bli nødvendige og viktige for å trives i min nye tilværelse.  Takk for nye sjeler som ser ens nye behov og gir fordi de selv har vært der.  Jeg har fått bekreftet at jeg virkelig har gode venner og jeg har en solid familie.  Jeg er takknemlig for at jeg har fått velge fra øverste hylle.  Tusen takk <<3

Ja det har vært litt av et turbulent år.  Når jeg ser tilbake til samme tidsepoke som nå så sto jeg i en ufattelig vond og forvirrende sorg.  Nå kan jeg se det i et litt større perspektiv, at midt i alt dette vonde for en hel familie så er det også en særdeles utviklende men dog en vanskelig tid.

I dag sitter jeg her og  kan reflektere over at det alltid er to i et brudd og det er ikke sikkert en er enig om utviklingen.  Men respekt for samtalen, prosessen, familien er det viktigste før andre handlinger gripes tak i.   Vi velger selv hvem vi vil utvikle oss til å bli og i et brudd møter en virkelig seg selv og våre handlinger er en avspeiling av verdivurderinger.    Det sorgen har tilbydd er uten tvil å se sannheter i hvitøyet.  En så stor omveltning som skilsmisse er opplever 50 % av Norges befolkning.  Da er det så godt å vite at det kan gi et nytt perspektiv og tilby ny energi og nye frekvenser.

Akkurat som jeg skulle ha bedt noen male bildet på min beskrivelse av min vei.

Akkurat som jeg skulle ha bedt noen male bildet på min beskrivelse av min vei.

I det sårbare og nakne blir en tvunget til å ta standpunkt på et helt annet grunnlag enn hva fornuften og det behagelige kan tilby. Jeg opplevde å bli utfordret på mine moralske holdninger da mine indre verdier fikk sjokkbehandling.   Fallgrubene er mange og vonde og en kan befinne seg å stå forbitret tilbake og da fratar en seg selv muligheten for åndelig vekst.  Det er lett å havne i en nedadgående mørk spiral som ikke gagner sjelens vekst men kun gir næring til egoet.

Stadig på vei.

Stadig på vei.

Det hjelper å snakke, det hjelper å gråte og ikke minst bli sint og rase ut.  Men vi må ikke glemme å dele de gode tankerekker og vi må le og vi må finne vår dose med glaskap og selvironi for akkurat gjør sitt til at vi unngår å gi næring til det destruktive som så absolutt lusker rundt og forstyrrer både titt og ofte mitt indre.

Egoet vårt liker jo å pisse i buksen i iskald vind og ruskevær for det føles varmt i øyeblikket, men det er jo kortvarig og forbannede vondt når frostbittet tar deg.  Da er det bedre å tisse naken i motvind og etterpå kunne ta på seg tørre klær 🙂

hqdefault26

 

close